Årsmøtet i historielaget hadde i år gledelig mange deltakere. I tillegg til et interessant fagforedrag, behandlet vi de ordinære årsmøtesakene, som blant annet inneholdt årsberetning, regnskap og valg.
Årsberetning og regnskap ble godkjent.
Valg omfattet først og fremst valg til styret. To av styremedlemmene som var på valg i år, hadde frasagt seg gjenvalg. Dette var Kristian Rasmussen og Randi Brelin Furu, som ble takket for lang og god innsats i styret.
Kari Gro Tveito la fram valgkomiteens forslag til nye styremedlemmer. Dette var Søren Swensen fra Gjettum og Lis Weber fra Tanum. Årsmøtet ga full tilslutning til valgkomiteens forslag.
Det var sannsynligvis nysgjerrigheten rundt skogfinnene i Asker og Bærum, som hadde lokket mer enn dobbelt så mange til Historielagets årsmøte enn det styret hadde regnet med ville komme. Styreleder i Skogfinneforeningen, Rune Hernes Bjerke fra Bærum, fortalte etter årsmøtet om spor etter skogfinnene i vårt område.
Mange har hørt om Finnskogen øst for Glomma, men Rune Hernes Bjerke kunne bekrefte at vi hadde skogfinnetorp både i Asker og Bærum. Til Asker kom det skogfinner allerede i den første migrasjonen – de som bodde her da det første skogfinne-manntallet ble gjennomført i 1686. Det var ved Solli gård (Finneløkka) og på Berg gård ved Semsvann. I Bærum var det øverst i Lommedalen og innover Krokskogen de slo seg ned. Vi finner registrerte torp fra både første og andre migrasjonsbølge.
Mange av skogfinnene kom fra de store skogene i Midt-Finland, i det området som kalles Savolax. Til Norge kom de i to større migrasjoner: Den første Den første rundt 1600, mens flere kom etter 1686, da vi hadde den første registreringen av bosettingene.
Savolax kjennetegnes av store skogområder, og dette definerte også levemåten til innbyggerne. Her ble det nemlig utviklet en spesiell dyrkningsteknikk som skulle komme til å prege den skogfinske kulturen i stor grad. Svedjebruk betyr dyrking av matvekster på nybrente områder.
At de var å finne i de østnorske skogene fra begynnelsen av 1600-tallet er det imidlertid ikke tvil om. Det er dokumentert skogfinske bosetninger så langt vest som i Sigdal og Modum. I Lier har vi området mellom Lier, Drammen og Modum, som kalles Finnemarka. Der har det bodd en stor gruppe skogfinner. Vi har også hatt en rekke bosettinger av skogfinner i Vestmarka, både før og etter registreringen i 1686. De fleste bosatte seg likevel øst for Glomma, mellom Eidskog i sør, og Trysil i nord. Der har vi området som omtales som ”Finnskogen”.
På høyden over dagens Asker sentrum ligger bygdens storstue; Venskaben. I dette flott hvite bygget har bygdes folk feiret både brylluper og jubileer, sett teaterstykker, revyer eller konserter.
Huset som er tegnet av arkitekten Ivar Næss ble innviet med stor festivitas 7. desember 1904, etter initiativ fra Asker Venskablige forening, en forening med foretaksomme kvinner fra bygda. Venskaben er bygget i nyklassisistisk stil, noe som passer med kvinnenes bestilling om «sorenskriverstil».
Asker festivitets- og kommunelokale var betegnelsen på Venskaben, som ved siden av å være et samlingssted for bygdens folk også skulle inneha viktige offentlige funksjoner som herredstyressal og postkontor. Asker sparebank flyttet også inn i det nye bygget etter å ha vært på Jansløkka skole i mange år.. Kino og bibliotek har det også vært.
Mange har nok slitt ut sine dansesko ved festligheter her, eller ledd seg skakke av revyene som er blitt spilt i bygget. Selv hadde undertegnede sitt eget bryllup her i 2009.
Tekst: Steinar Kristensen
Kilder:
Før 1934, da ny drammensvei over Gyssestad ble tatt i bruk, gikk Hovedvei nr 1 mellom Christiania og Drammen gjennom Sandvika. Der måtte den krysse to elver, Rønne elv og den langt bredere Sandvikselva. Bruene var av tre og hadde en levetid på ca 20 år. I april 1825 raste daværende Løkke bru sammen i vårflommen og materialene fløt ut i fjorden. Mye ble sanket inn igjen og en provisorisk bru kom etter en tid på plass. Samtidig startet arbeidet med å få bygd en permanent bru. Anbudsbetingelsene ble kunngjort fra kirkebakken og ved oppslag. Det kom inn flere anbud på ny bru bygd av tre, men også på en jernbru, fra grev Wedel Jarlsberg på Bærums Verk. Og jernbru ble det. I desember 1829 var den nye brua på plass, et elegant byggverk som siden har knyttet de to elvebreddene sammen.
Brua ble et yndet motiv for malere, bl.a. Johannes Flintoe i 1838, Fredrik Collett i 1889 og Claude Monet i 1895.
Etter nær hundre år ble det på 1920-tallet klart at Løkke bru var utslitt og for smal for den voksende biltrafikken. Inntil videre ble levetiden forlenget gjennom reparasjoner og forsterkninger, men etter ytterligere 40-50 ble det i 1974 vedtatt å erstatte den gamle brua med en ny. Men den gamle brua ble bevart ved å flytte den et par hundre meter oppover elva. På sitt nye sted har gamle Løkke bru siden vært forbeholdt fotgjengere. Og den er fortsatt en pryd for øyet og for Sandvika.
Ole H.P. Disen
Kilder:
– Jacob Jacobsen: Ridesti – Kongevei – Motorvei
– Jacob Jacobsen: Sandvika – i Bærum
Da kong Olavs hustru, Märtha, døde i 1954, bare 53 år gammel, gikk det ikke lang tid før Asker kvinneråd tok initiativet til å få reist et minnesmerke over den populære kronprinsessen. Norske Kvinners Nasjonalråd støttet tanken. Etter en landsomfattende pengeinnsamling ble oppdraget gitt til billedhoggeren Dyre Vaa, som da bodde i kunstnerboligen i Bondilia, maleren Andreas Singdahlsens tidligere hjem.
Taket i uthuset ble hevet for å gi plass, og i 1957 var Dyre Vaa ferdig med modellen. Men så gikk tiden, for hvor skulle skulpturen stå? I et påtenkt parkanlegg nær Asker sentrum, eller ved Asker kirke? I mellomtiden ble skulpturen støpt i bronse i 1959 og midlertidig lagret på Asker brannstasjon. Ikke før etter ytterligere ti år var diskusjonen avsluttet og plasseringen utenfor den eldste porten ved Asker kirke bestemt. Og den 29. august kunne kong Olav endelig avduke monumentet over sin hustru der hun står med lille prins Harald på armen.
Ole H.P Disen
Kilder:
– Märtha-monmentet i Askermotiver av Karl Nilsen
– Wikipedia
– Budstikka
Siste episode av podcastserien til radiojournalist Carl-Erik Christoffersen og historiker Vilde Rønning er nå tilgjengelig.
Denne gangen har de hatt med seg arkeolog Ola Rønne fra Viken fylkeskommune til Hestehaugen på Jong i Bærum. Midt inne i dagens boligfelt (som tidligere var en del av Østre Jong gård), ble det i 2002 gravd ut en helt spesiell gravhaug. Det var arkeologene Margrete Figenschoug Simonsen og David Vogt fra Kulturhistorisk museum, som skulle i forbindelse med en utbyggingssak foreta utgravingen av det som kunne minne om en gravhaug. Og utgravingen av haugen på Hestehaugen (eller Mærrahaugen som den het opprinnelig) kunne fortelle en helt spesiell historie. Det var flere graver og i den ene fant arkeologene brente bein og keramikkskår som lå spredt horisontalt og vertikalt. Her ble det
også funnet en rakekniv i bunnlaget.
Men aller mest spennende er en steinblokk med helleristning av «fotsålefigurer» som arkeologene kaller det. I følge arkeolog Ola Rønne fra Viken fylkeskommune tolkes helleristningen at den forestiller føtter med sko på. Arkeologer har målt og funnet ut at bronsealdermannen brukte sko med størrelse 34-36!
Steinen lå i kulturlaget med figurene vendt ned, og den var dekket av jord og torv. Helleristningen besto av to parallelle fotsålefigurer med doble tverrstreker, utført i prikkhuggingsteknikk.
Hvis du vil vite mer eller høre podcasten, kan du gå inn på lenken:
Kap. 12: Fotspor i graven (tidligeretiderhvalstad.blogspot.com)
Etter i mange år å ha holdt til i leide lokaler i Sandvika fikk Bærum sitt eget rådhus i 1899. Det var en laftet trebygning som lå nederst i Løkkeåsveien. Bygget med tomt hadde da kostet 40.000 kroner. I tillegg til kontor- og møtelokaler inneholdt bygningen også arrestlokale. Det kom til nytte da huset ble overtatt av politiet etter at nytt rådhus sto ferdig i 1927. Behovet for flere lokaler viste seg nemlig raskt etter 1900. Politiet ble værende i Løkkeåsveien i nærmere 50 år da etaten endelig fikk flytte til mer egnede lokaler i Anthon Walles vei. Det var på tale å rive den gamle trebygningen, men den ble i stedet pusset opp og tatt i bruk for kommunens fritidstilbud.
Tekst: Ole H.P. Disen
Kilde: Sandvika – i Bærum, 1979
Årets årbok fra Asker og Bærum Historielag blir nå sendt ut fra oss og skal være medlemmene i hende i løpet av kort tid. Forsiden viser Harriet Backers stemningsfulle bilde fra Sandvikselven, malt i 1890.
Vi mener medlemmene har all grunn til å glede seg til nærmere 170 sider med hele 22 artikler. Innholdet er svært variert og rikt illustrert fra våre to bygder.
Boka vil også kunne være en populær julegave. Den fås kjøpt i (år)bokhandelen Høvik Bok.
Arkeolog Ola Rønne er ikke i tvil, og med stor entusiasme forteller han at blant helleristningene ved Dalbo gård finner vi en ristning som i dag regnes som den første robåt i vår historie! Dette er langt på vei like sensasjonelt som oppfinnelsen av Hjulet, mener han.
Nok en gang har radiojournalist Carl-Erik Christoffersen og historiker Vilde Rønning gravd seg flere tusen år bakover i tid for å lære litt mer om de som bodde i Asker og Bærum i tidligere tider. Nok en gang har de fått med seg arkeolog Ola Rønne fra Viken fylkeskommune som fagperson. Denne gangen for å høre litt mer om de mange
helleristninger vi finner i Bærum, og så langt kjenner man faktisk ingen i Asker. Hvorfor er det slik og hva var hensikten med dem?
Vil du høre podcasten, kan du gå inn på lenken under:
Nesten som oppfinnelsen av hjulet
Det er kanskje rundt 3 000 år siden det satt en person (trolig en mann) og banket inn en helleristning av en båt ganske lik det vi har sett fra mange ganger tidligere. Men denne båten er annerledes. Den ser ut til å ha et ror til å styre med og årer til å ro med. Det har vi aldri sett tidligere på helleristninger!
Tidligere padlet man. Riktignok store båter det også, og det ble padlet over store avstander, men nå begynte man altså å ro båtene. Det kunne bety større fart, større båter og mer last og ikke minst ble det lettere å styre ved at man brukte en styreåre. I følge arkeolog Ola Rønne kan dette være rodde båter som var de første som førte til utviklingen av vikingskipene.