Arrangementer 2014

Akershus Kulturvernråds pris for 2014 for Asker og Bærum er tildelt Jan Martin Larsen.

 Prisen er kalt Gjertrudprisen og navnet henspeiler på en som går foran, en spydspiss; i denne forbindelse en som går foran i kulturarbeidet. Og Jan Martin Larsen er nettopp en slik person og en verdig prisvinner. Formålet med prisen er å utrykke anerkjennelse overfor forvaltere av både materielle og immaterielle kulturminner for det verdifulle arbeid som er utført, samt å stimulere andre til pietetsfullt å verne om og videreføre kulturarven.

Styret i Asker og Bærum Historielag har foreslått Jan Martin Larsen som mottaker av prisen. Larsen har gjennom mange år arbeidet for å tilrettelegge gamle veifar og stier for allmenn ferdsel for både unge og eldre. Hans tidlige interesse for naturen og marka har ikke blitt mindre med årene. Gjennom sin interesse for orientering har han kommet over mange kulturminner i marka. Det er ikke få kølabonner, (han har funnet ca. 700 i marka!), saltveier og lokalhistorie han har merket, kartlagt, skiltet og beskrevet, i tillegg til å bygge klopper og broer. Han har også skrevet bøker og artikler om salt- og trekullproduksjon. Larsen har inspirert andre til å bli bedre kjent med marka og kulturminnene der, og han har løftet frem markas kulturhistorie på en forbilledlig måte.
Larsen er også opptatt av å spre kunnskap rundt der vi bor, og han har som mål at det ikke skal være mer enn 250 meter til nærmeste sti!
Formannen i Akershus Kulturvernråd, Eivind Strømman, takket Jan Martin Larsen for innsatsen ved en enkel tilstelning på Asker Museum onsdag 15. oktober. Prisen består av et diplom samt kr. 20.000,-. Det gis ut tre kulturvernpriser i år, en for hver av de tre regionene i fylket - Romerike, Follo og Asker/Bærum.

Tekst: Cecilie M Rødland - Foto: Asker og Bærum Budstikke

Julemøte - julestrev og julegledel, 11. desember

Det tradisjonelle julemøte ble i år holdt i Røde Kors Huset i Sandvika tidl. Løkke gård. Et festpyntet møtelokale ble en flott ramme for kveldens foredrag, der vi fikk høre etnolog Åse Lange kåsere om julestrev og juleglede hvor de vel 50 påmeldte fikk høre hvordan juleforberedelser skjedde i tidligere tider, nærmest fra dag til dag i førjulstiden og om hvordan gamle juleskikker og julesanger har oppstått i en fjern fortid.

Åse Lange som er oppvokst på Høvik, har blant annet bakgrunn som museumsbestyrer ved Hadeland Folkemuseum og har ellers vært tilknyttet Riksarkivet. Foredragsholderen tok utgangspunkt i skildringer publisert i 1981 "Minneoppgåve for eldre", og et livsminnene fra en kvinne med navn Jenny Myre som var født i 1914. Rammen var et lite gårdsbruk på Jaren, far var skogsarbeider, bruket fødde et par kuer, noen sauer, høns og en hest og 5 barn. Bruket ga det mel de trengte. Jenny var yngst, mor døde da eldste jenta var 13 år. Så sklidret Jenny julestria fra dag til dag, fra slakting og bearbeiding av kjøttet, til sying av klær og alt som skulle i hus før jul, stabling av ved, alle vask og skuring av gulv. Så var det forberedelse av selve julematen. Selv i fattigslige kår undte man seg noe ekstra i julen noe som en ikke hadde mulighet for ellers i året. Fra årbok for Hadeland 1998 ble tilsvarende minner skildret av Bjørn Olimb fra en stor gård på Østre Jevnaker. Her foregikk slakting hele året, så her var julematen bare en liten del av årsproduksjonen. Såpekoking og ølbrygging var også en vesentlig del av juleforberedelsene.

Det ble sakt at "kakelinna", mildværsperioden før jul skyltes all varmen som kom fra all kakebaking. Julebakst har tradisjoner helt tilbake til middelalderen.Steking med smult eller annet fett ble brukt tilbake til slutten av 1700-tallet. Mellom jul og nyttår skulle man unngå å arbeide. Skikken med juletreet stammer fra sør-vestre Tyskland fra midt på 1500-tallet i brytningen mellom katolisisme og protostantisme. Juletreet ble vanlig i Norge først på 1700-tallet. Levende julelys på juletreet var en utfordring. Julesangene omhandlet som regel Jesu fødsel og mange av de vanligste sangene kommer fra Nikolai Fredrik Severin Gruntvig (Et barn er født i Betlehem; Deilig er den himmel blå) og Bernhard Severin Ingemann (Deilig er jorden). Melodine har ofte opprinnelse helt tilbake til 1300-tallet. Julegavene ble vanlig først langt ut på 1900-tallet. Ved gudstjenesten i kirken så en lett forskjell på fattig og rik, gådbrukerne satt forrerst, husmannsfolket satt bak. Utover i juletiden kom bygdefestene og juletrefestene. Skikken var at julen skulle vare i 12 dager etter juledagen.
 
 
 
 
Vi takker for det svært inneholdsrike foredraget som sammen med flotte bilder satte oss i en fin julestemning og som samtidig frembrakte minner fra vår egen barndom og oppvekst.
Neste post på programmet, etter noen praktiske opplysninger fra Frøydis Bryhn Ross om den nye årboka og historielagets vårprogram, var bespisning av nydelige snitter og kaffe med den tradisjonelle marsipankaken, mens praten gikk løst rundt bordene.
Tekst og foto: Vidar Skovli

Høytidlig avduking av skilt ved Prinsehaugen. 7. desember

Etter at Asker og Bærum Historielag i løpet av sommeren har rydddet Prinsehaugen for skog og kratt har det gamle gravminnet gjenoppstått med den verdighet det fortjener. Takket være flott arrangementsbistand fra Asker kommune ble det foretatt avduking av skiltet ved Prinsehaugen. Etter samling ved kirketrappen ledet Tor Kristian Østeby en historisk vandring fram til Prinsehaugen via Prestegården, med stopp underveis. Ved Prinsehaugen ble det servert sodd på bål, bestående av byggkorn, oksekjøtt og rotgrønnsaker. Vi fikk glede oss over prøysensanger framført John R Hanevolds eldste barnebarn Jesper m/pappa på gitar. De fremmøtte fikk høre hilsningstaler fra leder av Asker og Bærum Historielag, Frøydis Bryhn Ross, fra Asker kommune, leder for komité for teknisk, kultur og fritid, Trygve Lia samt Sigrunn Berdal fra Opplysningsvesenets Fond og til slutt John R Hanevold, initiativtager og leder av dugnadsarbeidet der han fortalte om det omfattende dugnadsarbeidet.Tilslutt ble skiltet avduket av barn fra Hanevold, Ulrik, Jesper,Kristoffer og Mikkel, med litt assistanse fra Hilde Wahl fra Asker kommune.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Kalkovnen på Brønnøya gjenreist - markeringen 5. november.

 
 
 
 
 
Høsten 2012 kollapset deler av kalkovnen i Sandbukta på Brønnøya. Nå er kalkovnen gjenreist og overlevert som et av få og blant de viktigste industrielle kulturminner i Norge. Arrangementet ble startet med at muremester Svein Muldal tok for seg historien bak kalkovnen som ble tatt i bruk i 1874 og beskrev hvordan virksomheten gikk i det daglige. Deretter fikk vi se kalksteinen i ulike stadier i produksjonen, slik den ble brutt ut av fjellet, etter at den var blitt brent og etter at den var tilført vann dvs og omdannet til lesket kalk.

Fylkesdiektør Kristin Marie Felde introduserte så det musikalske innslaget med Tuva & Tariq. Deretter rettet hun en takk til alle som hadde bidratt til gjennomføringen av prosjektet, bla. grunneier Hege Lise Sørbye, Forsvarsbygg - Nasjonale forsvarsverk, tradisjonshåndverkerene Espen Marthinsen og Terje Berner, Brønnøya Vel samt 4 dyktige murere fra entreprenørfirmaet Buer & Brattås. Finansieringen av prosjektet er kommet fra Riksantikvaren, Akershus fylkeskommune og Asker kommune. Ellers har Sparebankstiftelsen, UNI-stiftelsen og Franzefoss Miljøkalk gitt viktige bidrag. En spesiall takk til prosjektleder Edvard Undall fra Akershus fylkeskommune. Uten hans entusiasme hadde ikke gjennomføring vært mulig. Prosjektet er gjennomført innenfor budsjett, 6,8 Mkr. Deretter foretok ordfører i Asker kommune Lene Conradi og leder av hovedutvalget for kultur i fylkeskommuenen Vibeke Limi den offesielle oppfyringen av kalkovnen.
 
 
 
 
Tekst og foto: Vidar Skovli

Prøysen i Asker, vandring, visesang og kåseri - 6. oktober

Høstens fellesarrangement med historielagene ble gjennomført på Sem i Asker i anledning Prøysenjubileet under tittelen Prøysen i Asker. Som en innledning fortalte John R. Hanevold om Prøysens liv i Asker ved Prøysen-skiltet på Vøien gård. Det ble også anledning til å bese Vøiensmia som er under restaurering av historielaget. Så gikk veien til Smia på NaKuHel der stemningen ble satt av visesanger Harald Dyrkorn med kjente Prøysenstrofer og ved kåseriet "Præstvægen på tværs på 1920 og 1950 - tallet" v/ Sidsel Platou Aarseth..
 
 
 
Fra forfatter og lokalhistoriker Trygve Christensen har vi mottatt bilder fra arrangementet og en hyggelig hilsen hvor han formidlet noen av sine inntrykk (lett redigert av web-red):
Hei - og mange takk for en fiiin Asker-kveld. Asker og Bærum Historielag hadde et flott Prøysen-treff i Asker mandag 6.oktober. Første post var Vøien gård der Alf Prøysen avslutta sin griskokk-karriere - med god støtte av husmora på gården. Bildene er fra arrangementet og drengestua der Alf Prøysen bodde.Neste post var på NaKuHel på Sem med visesang og med kåseri av Sidsel Platou Aarseth, årgang 1950, som vokste opp på en gård i nabolaget langs
Præstvægen.
Trygve Christensen minner forøvrig de som av ulike grunner ikke visste om arrangementet, eller var forhindret, får en ny sjanse onsdag, 15. oktober kl 1800 da et nytt Prøysen i Asker arrangement finner sted på Sem gjestegård: Politiske undertoner i Prøysens poesi.

Trygve Christensen skal også bidra på historielagets 70 års markeringen av radiostasjonen i Holvassbua ved Holmevann i Lommedalen til våren. Radiostasjonen opererte ved å sende hemmelige SIS-meldinger til London under 2. verdenskrig. Mer om dette følger i historielagets vårprogram - følg med.

Rusletur på Vår Frelsers gravlund - lørdag 13. september

Fremmøte var ved Gamle Aker kirke hvor vi møtte vår guide C. Christiansen som fortalte om Gamle Aker kirkes historie og viste oss rundt på gravlunden her og på Vår Frelsers Gravlund hvor mange kjente personer ligger gravlagt. Christiansen var oppvokst i Telthusbakken i et nabohus telt inntil kirken.
Vandring blant symboler, geologi og berømte personer
Vandring blant symboler, geologi og berømte personer
Passe fin gruppe ved vandring på en kirkegåd
Passe fin gruppe ved vandring på en kirkegåd
Gamle Aker kirke
Gamle Aker kirke
Litt Askerhistorie. To brødere begge oppvokst på Bondibråten i Asker, Oskar og Karl Bråten er gravlagt her. De utmerket seg som skiløpere. Karl Bråten som gikk for Drammen skiklubb mottok kongens pokal av kong Oscar2 i 1903 mens Oskar Bråten, forøvrig guidens bestefar, gikk for Asker skiklubb, mottok kongens pokal i 1906 av kong Haakon 7. Begge hadde bakkerekorden i skibakken Heggehullet som lå ved utløpet av Kistefossdammen i Heggedal og hvor man fortsatt kan se tydlige rester.

Historielaget har mottatt gave fra Sparebankstiftelsen

Under en tilstelning hos DNB Asker 22. mai ble Asker og Bærum Historielag tildelt kr 200.000 i gave fra Sparestiftelsen DNB til restaurering av bakerovn og pipe i Vøiensmia..
Gjenoppbyggingsarbeidet er såvidt startet.
Gjenoppbyggingsarbeidet er såvidt startet.
Representanter fra gavemottakerne under lunsjen i forbindelse med gaveoverekkelsen.
Representanter fra gavemottakerne under lunsjen i forbindelse med gaveoverekkelsen.
Disse var representert under lunsjen, Fredrikke Hegnar von Ubisch - Asker Museum, Erik Heineberg og Harald Bøckmann - Vollen Historielag, John R. Hanevold, Frøydis B. Ross og Torill Dammen - Asker og Bærum Historielag, Terje Martinsen og Arne Sæther - Heggedal og Omegn Historielag, Petter H. Kvadsheim - Asker Skolekorps . NOVA Aktivitetsenter var ikke representert ved lunsjen.

Kalkovnen i Sandbukta på Brønnøya skal gjenoppbygges

Mai 2014
En høstdag i november 2012 kollapset det nord-vestlige hjørnet av kalkovnen i Sandbukta på Brønnøya. Kalkovnen er i dag et fredet objekt og det ble raskt fastslått at Akershus fylkeskommune som kulturminneforvalter skulle ta ansvar for å sikre ovnen. Nedmonteringen ble gjennomført høsten 2013 til slik den står idag. Sannsynligvis danner dette et stabilt fundament for gjenoppbygging. Riksantikvaren har nå besluttet å finansiere 2/3 av kostnadene ved istandsetting av ovnen. Akershus Fylkeskommune inviterte 19. mai til seminar og workshop med bred deltagels fra flere fagdisipliner. Fylkeskommunen, Asker kommune og private stiftelser har bidratt med betydlige midler. Franzefoss Miljøkalk har tilbudt seg å levere kalkstein til gjenoppbyggingen. Målet er å sette ovnen i en stand til at det igjen skal være mulig å brenne kalk i Sandbukta. Ovnen ble oppført i 1874 av Anders Haagensen og var idrift til 1888.
Les Budstikkas dekning om kollapsen som rammet kalkovnen.
Foto: Vidar Skovli
Foto: Vidar Skovli
Kalkovnen etter sikring av fundament, mai 2014
Kalkovnen etter sikring av fundament, mai 2014
Gjenoppbyggingsarbeidet kan startes.
Gjenoppbyggingsarbeidet kan startes.
Foto: Vidar Skovli
Foto: Vidar Skovli
Kalkovnen i Sandbukta i april 2009
Kalkovnen i Sandbukta i april 2009
 
 

Omvisning i Eidsvollsbygningen - lørdag 10. mai

 
 
 
 

Vandring langs Lysakerelva - onsdag 23. april

Under kyndig ledelse av historilagets styremedlem Bjørn Frodahl gikk 70 interesserte deltagere i en 2 timers vandring rundt det gamle industriområdet langs nedre løpet av Lyakerelva, i flott vårvær og ettermiddagssol onsdag 23. april. Vandringen startet utenfor Lysaker stasjon på grusfyllinga langs ved elva (ælva, elven) hvor Olav Thon har planlagt å bygge hotell. Bjørn fortalte hvor den opprinnelige Lysaker stasjon som lå på Lysaker gårds grunn. Et gammelt navn på elven er Fod eller Fad som betyr gjerde eller grenseskille. Den som i riktig gamle dager ville ferdes enten til Ringerike, Vestlandet eller Nidaros, vadet over Fåd rett ovenfor Granfossen. Etter hvert kom det en bro over Fåd, nemlig Fåbro. Elven har alltid vært en viktig grenseelv og ble fra 1948 grense mellom Oslo og Bærum. Det ble fortalt om sagbruk, møller og industrivirksomhet og familiene Torgersen (Granfoss bruk), Mustad (spiker, margarin, ovner, andre jernprodukter) Tullin (pudder og stivelse). Mustad etablerte sin virksomhet i 1875 etter at Nitroglycerin Compagniet bokstavelig gikk i lufta 24. april i 1874 og flyttet til Hurum (dagens Dyno). Vi vandret over Fåbro og beså Tullins sommerbolig samt "hølet" hvor sprengstoff ble testet i tidligere tider og hvor Møller Bil nå etablerer et nytt stort bilsenter. Lengre ned fikk vi orientering om Møllefossen og laksetrappen. Nederst ved utløpet av elva, om konkurransen og striden mellom to vertshus, ett på Oslosiden og det på Bærumsiden som til slutt vant striden, og om bygningen som nå er flyttet til Hunderforssen familiepark og fortsatt fungerer som bevertningssted..
 
 
 
 
 
 
 
 
Tekst og Foto: Vidar Skovli

Nordkroken i Lommedalen, besøk hos Odd Joachim Olsen


Historielagets styre fikk for en tid siden en hyggelig invitasjon fra Odd Joachim Olsen fra Kampeveien i Lommedalen. Tirsdag 29. april troppet vi opp for en hyggelig lunsjprat og fikk ta del i Odds rikholdige lokalhistoriske kunnskaper. Her tar vi med et utdrag av vårt 2 timer lange besøk. Vi håper på å kunne følge dette opp senere.

I samarbeide med Trygve Christensen ble det første kartet utarbeidet i 1971 hvor severdighetene i Nordkroken som området innerst i Lommedalen kalles, ble avmerket. Minnesmerkene er tegnet inn på kartet og framkommer som røde punkter."Klikk" på kartet for å få et større format. Ved de flest stedene er det satt opp solide informasjonskilt med navn og omtale. Odd nevner at Tobonn egentlig skulle hete Flekkrosmyra ifølge en tradisjon som forteller om ei ku som het Flekkros som druknet i myra. Vi følger Kampveien på veien nede like før broen over Vesleelva tidligere kalt Byelva, skiftet navn for å skille den fra Lomma som har større vannføring. På en høyde inne på ei øy i jordveien ligger Lahaugen. Her ligger Høvdingen på By gård gravlagt i ei gravrøys.Gården By var den første gården i dalen. Navnet By betyr gården (i entall).

På By gård var det stort bryllup i 1690 hvor fagre Elin ble lovet bort til finnen Henrik Moe. Det ble brygget øl av 10 tønner bygg. Det var da 40-50 år etter at finnefolket kom til bygda og sakte, men sikkert var finnene da blitt assimilert inn i befolkningen. Deretter ble gården By delt i to slik den har vært opp til våre dager. Videre nordover kommer vi til en danseplatting kalt Slitut hvor ungdommen møttes på en planslipt fjellplatting. Neste er Tassebråtan. Navnet henspeiler til ulv, men ulven skulle ikke omtales, men omskrives som tassen.

Videre til Jordbærhaugen som var husmannsplass under By og deretter Bakkebakken og Engen. Huset fra Bakkebakken er flyttet og ligger nå ved idrettsplassen i Lommedalen. Ved Jordbærhaugen bodde ei arbeidskone som het Katrine på en husmannsplass uten jord i 1825. 10 år senere var hun på fattigkassa. Ved Vanninga der veien går helt ned til elva fikk arbeidshestene vann.

Videre opp mot vannverket ved Aurvann ligger Kjerlighetsbakka og Kjerlighetsbånn.Her lå det gamle kraftverket til Bærums verk. I området har "Lingeklubben" og "Milorg 33" flere minnesmerker etter operasjon av radiolyttestasjoner under krigen. Videre oppover ligger Grunndalen og Grunndalsbånn.

Plassene er omtalt i boka Husmannsplasser i Bærum del 3 - Lommedalen av Arne Mohus. Informasjonskiltene til Odd Joachim Olsen gjør det enklere å finne fram til plassene.

 
 
 
 
 
 
 
 
Tekst og foto: Vidar Skovli

Årsmøte og foredrag om bygningshistorie, tirsdag 11. mars

Årsmøtet ble avviklet på Venskaben i Asker, 11. mars for ca 60 frammøtte medlemmer. Historielagets leder Frøydis Bryhn Ross redegjorde for lagets omfattende virksomhet gjennom 2013. Det har vært gjennomført et omfattende møte og turprogram, historielaget bidrar med kunnskap til Asker og Bærum skolenes opplegg "Den kulturelle skolesekken", rydding av kulturminner og stier,fadderordningen, utgivelse av lagets årbok og mye annet.Historelaget mottok i desember stor heder i form av "Gjertrud-prisen" fra Akershus kulturvernråd for innsatsen for bevaring av Vøien-smia. Kasserer Marit Sørnæs kunne rapportere fra regnskapet, om solid økonomi fra 2013 og forslo et budsjett med rom for mange spennede aktiviteter også i 2014. Det sittende styret ble i sin helhet gjenvalgt for en ny periode.
 
 
 
 
 
 
 
 
Etter årsmøtet holdt kunsthistoriker Øyvind Reisegg et interessant foredrag om bygningshistorie i Asker og Bærum hvor han først gikk gjennom stilhistorien i bygningskulturen og deretter trakk opp parallellen til den bygningshistoriske utviklingen i bygdene våre ved å vise eksempler fra et omfattende bildemateriale.
Fyldig stoff om bygningshistorien i Asker og Bærum forfattet av Øyvind Reisegg kan leses i ableksikon.no
Tekst og foto (av foredragsholderne): Vidar Skovli

Nato i Asker og Bærum, tirsdag 11. februar

Kolsåsanlegget ble påbegynt for omkring 60 år siden, og i år er det tid for å markere at det er 20 år siden Nordkommandoen AFNORTH ble avviklet. Temaet for foredraget var: Hvorfor kom Nato til Bærum og hvorfor ble anlegget plassert på Kolsås. Hvilken påvirkning hadde Nato på lokalsamfunnet.Til å opplyse oss om dette, orienterte Generalmajor Sverre Øverland og historielagets styremelem og medlem av redaksjonsrådet Bjørn Frodahl. Videre viste Kjell Egil Johansen tidligere "fjellmann" fram en fin samling av effekter fra AFNORTH.
Bakgrunnen for etableringen av Nordkommandoen var situasjonen i Europa etter 2. verdenskrig. Kommunistisk maktovertagelse i Tsjekkoslovakia, Berlin-blokkaden og atombombeprøvespregninger var hendelser som ga sterke inntrykk på befolkningen i Norge. Norge valgte å vende seg vestover mot sine tidligere allierte. Vi entret perioden som omtales "Den kalde krigen" som varte inntil Mikhail Gorbatjov og George H.W. Bush møttes på Malta i desember 1989 og erklærte Den kalde krigen for avsluttet.
I 1949 kom beslutningen om å inngå Atlanterhavspakten, en tradisjonell allianse mellom nasjoner som gikk ut på å hjelpe hverandre dersom en krisesituasjon skulle oppstå. Så kom Koreakrigen i 1950 og det ble besluttet å etablere et integrert forsvar i Europa. I desember ble Supremer Light Command Europe opprett med general Eisenhower som første sjef. Våren 1951 ble staben som senere skulle komme til Norge, først til Grefsenkollen senere til Kolsås, opprettet. Nordkommandoen AFNORTH Kolsås skulle ha kontroll med alle land- og sjøområder i Norge, Danmark og Tyskland, nord for Hamburg/Elben.

Generalmajor Sverre Øverland
Generalmajor Sverre Øverland
Styremedlem i historielaget Bjørn Frodahl
Styremedlem i historielaget Bjørn Frodahl
 
 
Politkerne søkte å oppnå en balanse i valget mellom sikkerhet og Norsk selvråderett. Det kom rasket fram at Norge tok sine reservasjoner i fredstid, ingen fremmede baser eller atomvåpen på norsk jord og restriksjon i flyaktiviteter i Finnmark. Dette ga uttrykk for en nordisk balanse dvs at Norsk tilbakeholdenhet ble begrunnet med hensynet til Finlands sårbare forhold til Sovjet, og sørge for at norden forble et lavspenningsområde. Likevel gikk Natos overordnede militære strategi ut på massiv gjengjeldelse ved et eventuel angrep fra øst. Dette krevde oppbygging av store militære ressurser også i Norge. Norske myndigheter ville selv bestemme dersom norske styrker skulle brukes utenfor eget terriorium og hvilke fremmede styrker som kunne benyttes på norsk territorim. Norske myndigheter ville fullt ut være delaktig i planlegging av berdeskap og ledelse av allierte øvelser. Fram til 1965 ble det meste av oppbyggingen finansiert med amerikanske midler, og da dette tok slutt var det knapt nok midler igjen til vedlikehold av den store infrastruktren som var bygget opp. Når all planlagt utbygging var fullført i 1985, også på Kolsås, var den kalde krigen nær ved å være avsluttet.

Det ble lagt stor vekt på Natos informasjonsvirksomhet overfor befolkningen. Det var viktig at denne skulle ledes av nordmenn. Public Relations virksomheten ble ledet av Øyvind Berdal gjennom mange år. Mange politikere og andre sivile i Bærum har vært innom Kolsås for å motta briefing og annen orientering. Torskeklubben var et regelmessig arrangement hvor representanter fra lokalmiljøet møtte ansatte og befal for sosialt samvær. Det var i hovedsak god oppslutning om Nato i Norge og lite konflikt med lokalbefolkningen takket være denne PR-virksomheten.

Krigshovedkvartere ble åpnet i 1960. De enorme steinmengdene som ble tatt ut fra fjellanlegget ble brukt til utbygging av flyplassen på Fornebu. Fjellanlegget måtte være selvforsørget med kraft og beskyttet mot angrep på alle mulige måter. Elekromagnetisk Puls og grunnsjokk fra kjernefysisk spregning krevde spesiell beskyttelse. Informasjon om selve virksomheten i anlegget er fortsatt hemmeligstemplet, likevel er det dokumentert hvor mange som tjenestegjorde her. På det meste kunne det være opptil 840 vernepliktige og offiserer, 2/3 engelsk og amerikansk personell, 1/3 dansk og norsk.Til å begynne med var det sterk motstand mot å akseptere tyske mannskaper. Først i 1988 var alle formelle restriksjoner for dette opphvet. På slutten var det ca 50 tyske mannskaper og offiserer.
Lange arbeidsdagene kombnert med norske åpningstider den gang og polpriser ble et problem for det store antallet utlendinger. Dette ble løst med egne utsalg såkalte PX Stores med drikke- og forbruksvarer med tollfrie priser. Det ble sagt at det var poplært å være venn med en som jobbet på Kolsås. Ellers engasjerte offisersfruene seg i sosialt arbeide, med pengeinnsamling til forskjellige formål, til blindes huneskole og til hjelp for barn med epelepsi. Hva skulle skje etter nedleggelsen av AFNORTH. Store spekulasjoner gikk før forsvaret fant at de skulle bli værende på Kolsås. Bygningsmassen er senere blitt vesentlig utbygget og huser nå det som i dag kalles forsvarets logistikkorganisasjon.

Kolsås ligger på Kolsberg gårds grunn (dialekt:Kørsaas). Den første omtalen om utbyggingen kom i Budstikka i 1953 om amerikanerne som skulle flytte inn på området. Tilgang til informasjon var selvsagt sterkt begrenset, det meste ble gradert og mye overlatt til spekulasjon. I 1979, i en artikkel i Aftenposten, i forbindelse med 25 års markeringen for opprettelsen av Nordkommandoen, ble det oppgitt at 5000 militært personell og deres familier tilsammen 25000 personer hadde hatt tilhold på Kolsås, at dette utgjorde Natos største koloni i Norge. Menige og befal bodde på Kolsåsområdet, mens offiserene leide staslige eneboliger i Østre Bærum. Nato måtte ofte ty til annonsering i Budstikka for å skaffe husvære. Fagerstrand pensjonat på Sarbuvollen var også et populært sted å bo. I utgangspunkt var nordmenn skeptiske til å stille husvære til disposisjon, men etter at amerikanerne inviterte til såkalte House-partys ble stemningen bedre. I 1956 ble det opprettet en engelsk skole ved Fagerstand pensjonat. I 1963 kom Burklia School og Kindergarden (bjørklia), begynte på Ballerud og Smestad, endte etterhvert på Bekkestua. General Murry som kom til Kolsås som kommandant i 1958 ville bøte på det noe dårlige rykte Nato-personellet hadde fått etter noen episoder med trafikkuhell, fyllekjøring etc., da lanserte han Open house med underholdning og lotterier for lokalbefolkningen, hvor ordfører og politimester i følge Budstikka ofte var tilstede. Ryktet bedret seg betraktlig. Det var en del skepsis til Nato anleggets tilstedværelse. Leif Hammerstad som representerte kommunistpartiet i kommunestyret i Bærum tok opp det han hevdet var sløsingen med et enomrt elforbruk som da var rasjonert, hvoretter Nato dagen etter kunngjorde at de ville kunne levere 1100 kW fra eget aggregat til samkjøringen. De hadde betydelig overskuddskapasitet. Fredrik Schjander jr. hadde et stort oppslag i Budstikka hvor han hevdet at hvis en atombombe ble sluppet over Kolsås ville det bare blittt et svart hull igjen av området mellom Bryn kirke og Hauger stasjon.Idag er vel det en kuriositet. Det var historier, om tidligere ordfører Reinsfeldt meteorolog på Nato som kontrollerte flåteøvelser i Kattegat, og om Arne Ness og Jens Bjørnebos mindre heldige forsøk på å skaffe flasker med vin som Bjørn Frodahl hadde funnet omtale av i Budstikkas arkiver.
Kommunens politikere hadde i det hele liten offentlig befatning med Nato, kontakten gikk direkte til statlige myndigheter. Kommunen hadde ingen befatning med planer og reguleringer dengang. Idag gjelder samme bestemmelser i Plan og Bygningsloven for forsvaret som for alle andre. Ikke minst har Nato Kolsås og anleggene idag vært en betydelig arbeidsplass for befolkningen i Asker og Bærum.
Budstikkas fotograf fikk adgang til anlegget etter at det var nedlagt.
Budstikkas fotograf fikk adgang til anlegget etter at det var nedlagt.
Historien om Arne Ness og Jens Bjørnebo (detajert på nettet, nytid.no)
Historien om Arne Ness og Jens Bjørnebo (detajert på nettet, nytid.no)

Samferdsel i Norge mellom 1647 og 1850, gjennombruddet for moderne samferdsel og teknologi i Norge, torsdag 23. januar

På årets første foredragsmøte i Asker og Bærum Historielag holdt Samfunnsøkonomen professor em. Dag Bjørnland fra SAMKULT-gruppen et engasjerende foredrag som omhandlet tiden fra samferdselens spede utvikling, fra 1647 fram til det store gjennombruddet i 1850 årene.
Det startet mens Norge var en provins under Danmark. Perioden fram til 1815 var preget av sult, hungersnød og død som følge av krig og handelsblokade. Fra 1815 ble forholdene bedre og landet ble preget av vekst. I Asker og Bærum var forholdene noe annerledes med noe bedre kår den første perioden, men oppnådde ikke så stor vekst som resten av landet den siste perioden. Dette skyldtes nok at vi var rene jord- og skogbruksbygder med noe fiske langs strendene, en liten befolkning i en spredt bebyggelse.

Danmark fikk sitt postvesen i 1620-årene og da Norge i 1647 fikk sitt postvesen var det erfaringer fra Danmark en bygget på. I Norge var det ved oppstarten til sammen bare 30 km kjørevei, så det måtte lages et system der rideveier, tråkk eller båt kunne benyttes. I våre bygder beordret kongen Ramstad gård i Bærum og Østre og Vestre Asker gård til å bli postgårder. Folk på gårdene ble satt til å ta seg av postgangen. De skulle bringe postsekken fram til neste postgård som i en stafett. Alle postgårder skulle ligge i en landmiles avstand (11,3 km). Når postmannen nærmet seg, blåste han i hornet sitt slik at han som skulle ta neste etappe kunne gjøre seg klar uten tidstap. Langs kysten og ellers på lange strekninger med spredt bosetting måtte det organisere annerledes. Virksomheten var til å begynne befalt som et privilegium eller monopol fram 1719, da overtok kongen. Portoen var dyr og den var avstandsavhengig. Posten fungerte dessuten som kontrollorgan slik at kongen kunne overvåke opprørske stemninger i landet. På 1740-tallet kom muligheter for å sende penger i form av bankosedler utstedt av bank. Samtidig ble det da mer interessant å forsøke seg som postrøver, men ble man tatt vanket dødsstraff. Postsystemet engasjerte 1.000 postbønder på landsbasis.

Mot slutten av 1700-tallet kom datidens aviser, Norske Intelligenz-Seddeler. Disse inneholdt ikke annet enn bekjentgjørelser, ikke nyhetsstoff. Det sørget danske boktrykkermonopol for. Postruten fra Christiania til Bragernes gikk til å begynne med en gang i uken, mot slutten to ganger i uken til fots eller til hest, om vinteren brukte man slede. Omkring 1814 kom karjolen i bruk og da ble det mulig å frakte større forsendelser enn brev. Det er beregnet at det i 1814 tilsammen var ca 6000 km kjørevei. I 1827 ble de første dampskipsruter etablert. På sin høyde var det 11 dampskip i sving, samtlige utlånt fra marinen, til å dekke hele kysten fram til Kirkenes. Utover på 1850 tallet da det store økonomiske oppsvinget kom, ble det etablert mange private dampskipselskap som seilte på alle verdens hav som følge av liberalisering av internasjonal handel. Med sjøfarten fulgte behov for merking, los- og fyrvesen. Nå begynte inntektene å strømme inn til Norge for alvor. Stortinget besluttet å legge ned statens egne postruter. Postbefordringen ble overlatt til de private dampskipsselskapene. Så kom postloven som innførte enhetsportoen og Norge fikk sitt første frimerke, 4 skillingsmerket. I denne perioden startet også kanalfeberen, med bygging av flere sluseanlegg. Det ble også tillatt til å starte lokalbåtruter i kysttrafikken, men disse kom ikke til våre bygder før utpå 1870-tallet.
Professor em. Dag Bjørnland
Professor em. Dag Bjørnland
Lysaker bro rundt år 1900 (utlånt foto)
Lysaker bro rundt år 1900 (utlånt foto)
Nes bro bygget 1800 restaurert 1993
Nes bro bygget 1800 restaurert 1993
Veibyggingen startet i 1623 da kongen trengte vei til å frakte ut sølvet fra Kongsberg til Christiania og videre til København. Store deler av Sølvveien finnes fortsatt intakt. Med veien fulgte behov for skysstasjoner og gjestgiverier. Det ble etablert skysstasjoner på Østre Stabekk gård, Sandvika og Østre Asker gård. Disse hadde ifølge Skyssloven plikt til å leie ut hest og vogn eller slede. Også skyssgårdene lå med 1 miles avstand. Gjestgiveriene kunne ligge med 3 landmiles avstand og fantes på Lysaker, Ravnsborg og Bærums verk. Gjestgiveriet på Lysaker fra 1770 ble tatt ned så sent som i 1980 og flyttet til Statens veimuseum i Øyer, der er det restaurert og fungerer nå som kafé.

De første veiene ble bygget i rett linje rett opp bakke, rett fram og bratt ned. På 1850 tallet kom vei normalene og mer avanserte vei- og brokonstruksjoner bla. med broer i spenn. Den restaurerte steinhvelvbrua på Nesbru er et fint eksempel på en slik konstruksjon. Ferdsel langs veiene var preget av stillhet. En trafikktelling på landets mest trafikkerte strekning, over Lysaker bro, viste en trafikk på 60 personer per time i begge retninger i travel time. Den første kjøreveien inn i Bærum gikk over Lysakerelva på ei trebro, bompenger ble krevet inn da som nå. Videre gikk veien langs Gml. Drammensvei eller 1770-veien slik den fortsatt går i dag, mot Stabekk hvor Ringeriksveien tok av mot Bekkestua. Denne ble åpnet i 1806 og ble dermed hovedveien mot Bergen, over Steinshøgda, Bærums Verk, Jonsrud, over skogen og ned Krokkleiva. Fra Stabekk gikk gml. Drammensvei over Ramstad, Blommenholm til Sandvika videre inn i Asker mot Nesbru med en avstikker til Slæben lastested. Fortsatt ligger lange traseéstrekninger gjennom Asker videre inn i Buskerud til Gjellebekk, inntakt, men selvfølgelig modernisert. Fra Sandvika gikk det vei for transport av malm som ble skipet inn fra gruvene i Øst-Agder til Bærums verk.

De største utbyggingsprosjektene ble innføring av jernbane. Store prosjekter ble gjennomført, først til Eidsvoll i 1854, mot Svenskegrensen, Elverum til Hamar, Trondhjem til Støren samt Randsfjordbanen. Hvorfor kom ikke Drammensbanen i denne høykonjunkturperioden? Borgerne i Dramme kjempet mot banen så lenge de maktet for å beskytte seg mot konkurrerende innflytelse fra storkapitalen i Christiania. Drammensbanen, jernbanen fra Christiania til Drammen ble vedtatt i Stortinget først 1869 og vokste raskt til å bli den mest trafikkerte strekningen.

Det siste store samferdselsprosjektet var utbygging av telegrafen. Før 1850, fra Napoleonskrigene ble det bygget optisk telegraf ("k laffetelegrafen") med fri sikt fra topp til topp. Med Samuel Morses oppfinnelse av den elektromagnetiske telegrafen i 1837 kunne Stortinget i 1854 vedta å starte utbygging av telegraflinjer til Sverige og nedover langs Sørlandskysten. Carsten Tank Nilsen ble ansatt som den første telegrafdirektør og i løpet av få år hadde Norge fått et velutbygget telegraflinjenett.
Hva var det så som muliggjorde denne kolossale satsningen på samferdselssektoren. Fra å være en provins, et fattig land før 1814 og fortsatt, de første årene etter, måtte Norge svare for en del av danskekongens enorme statsgjeld. Utover på 1800-tallet mistet Norge dessuten mye av sin eksport i trelastmarkedene da de nye kolonimaktene kunne skaffe seg billig råvare fra bla. Nord-Amerika. Imidlertid ga økt frihandel fordeler med store inntekter til norsk skipsfart og likeledes ga gruveindustrien store inntekter til staten. Store inntekter i kombinasjon med raske beslutningsveier og et effektivt embetsverk gjorde dette utviklingen mulig.
 
 
 
 
For mer lesning, SAMKULT-gruppen (Samferdsel, Kultur og Teknolog) har dokumentert samferdselsutviklingen i Norge fra 1647 fram til 1814, og er i gang med å dokumentere perioden fra 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 på det åpne nettstedet:
http://lokalhistoriewiki.no/index.php/Postgangen_1647-1814_i_Norge
Tekst og foto: Vidar Skovli

Julemøte på Asker Museum, onsdag 11. desember

Temaet for årets julemøte var stemmerettsjubileet 1913-2013: Kvinnekuppet i Asker 1971 - ved tre av dem.
Samfunnsredaktør i Budstikka Tor Chr. Bakken samtaler med Marie Borge Refsum (H), Berit Ås (AP, senere SV) og Kari Bjerke Anderssen (V). Det fjerde medlemmet var Tove Bye fra SP, som døde i 2008.
Leder for historielaget Frøydis Bryhn Ross åpnet møtet med et kort resyme over utviklingen av kvinners stemmerett og ga deretter ordet til kveldens panel.

Kvinnekuppet i 1971 var ikke noe som bare fant sted uten videre. Det grodde frem i husmorlagene og hadde en forhistorie. Tradisjonelt hadde det vært ca 6 kvinner i Asker kommunestyre, men ved valget i 1967 kom det inn 12 som et resultat av innflyttingen med flere politisk bevisste kvinner. Disse var mer opptatt av saker enn av ideologisk partipolitikk. Som en del av valgkampen i 1971 besøkte de husmorlagene og argumenterte for flere kvinner i politikken. Dette fikk Karla Skaare, leder av Hofstad Husmorlag, til å lære seg kumulering og la ordet gå rundt. Ferdige kupplister ble bare levert til betrodde personer, for kuppet måtte være hemmelig. Karla Skaare valgte en tilfeldig valgliste. Det ble Krf, der var det få kvinner. Alle menn ble strøket og kvinner fra andre partier ble satt inn på deres plass. På den måten fikk kvinnene ekstrastemmer og rykket forbi menn som sto foran dem på deres partiliste.
I tillegg til disse listene var det også mange som strøk menn og kumulerte kvinner på sine egne partilister.

Resultatet ved valget ble 27 kvinner og 20 menn. Marie Borge Refsum fikk flere stemmer enn Jon Fossum og kunne blitt ordfører, men ville ikke, siden hun hadde gått til valg på Høyres program og Fossums kandidatur. Men varaordføreren ble en kvinne, nemlig Berit Ås, som vant ved loddtrekning mot Marie Borge Refsum. "Firerbanden" utgjordes av de fire kvinnene som kom i Formannskapet.

En av de virkelig store og engasjerende sakene i 70-årene var slaget om Heggedal Hovedgård, og møtet fikk en interessant innføring i politisk kamp og taktikk. Men Askers firerbande var ikke alltid alvorlige. Til kommunestyrets julemøte (torskemiddagen) i 1971 hadde de dannet "Kvinneballetten" og underholdt med sang og dans, koreografert av Tone Bjørneboe. De tre gjenværende medlemmene av banden fremførte nummeret til stor fornøyelse for historielaget.
På den tiden var hersketeknikker ikke uvanlig, og til gjengjeld unnså ikke kvinnene seg for å drive ap med mennene. I 1972 skjenket de skulpturen "Gullgutten" til kommunen som svar på "Askerpiken" ved Venskaben. "Gullgutten" var en innkjøpt, skadet utstillingsdukke, som var naken og gullmalt. Med skumgummi hadde Jane Mykle gjort ham til en meget velutstyrt ung mann … så velutstyrt at vaktmesteren syntes han måtte låne et forkle av serveringspersonalet og binde for.

Ved valget i 1975 var det motkupp, da var det kvinnenes tur til å bli strøket på visse lister. Høyre fikk det året inn bare to kvinner. Det har vært både idrettskupp og alkoholkupp, men etter kvinnekuppet ble loven forandret.
Leder Frøydis takket panelet og overrakte blomster. Blomster fikk også Randi Gunderson Malm for sitt arbeid som redaktør av årboka.
 
 
 
 
 
 
Kvelden ble avsluttet med nok et høydepunkt da Akershus Kulturvernråd overrakte sin Kulturvernpris, Gjertrud-prisen for 2013. Rådets leder Eivind Strømman overleverte det synlige bevis til lagets leder Frøydis Bryhn Ross. Prisen består av et diplom og en pengesum og går til en person, en gruppe eller en forening som har gjort en spesiell innsats for å bevare et materielt eller immaterielt kulturminne. Det deles ut én pris for hver av regionene i Akershus, og i Vestregionen (Asker og Bærum) gikk den til dugnadsgjengen som har satt i stand Vøiensmia. Strømman uttrykte ønske om at prisen vil virke som en inspirasjon både for mottakerne og for andre frivillige.
Etter møtet var det hyggelig samvær med snitter og kaker.
Pussig nok var det ikke mange menn til stede på møtet.

Tekst: Svein E. Wilhelmsen
Foto: Randi Gunderson Malm
Foto: Randi Gunderson Malm
Foto: Randi Gunderson Malm
 
 

Dikemark psykiatriske museum og en vandring i arkitektur, landskap og framtidig bruk av Dikemark sykehus, lørdag 16.november

En interessert forsamling fikk innblikk i psykiatriens historie fra oldtid fram til moderne tid presentert av tidligere sjefslege Bjørn Gunby. Videre fortalte Wenche Norset Iversen om livet blant pasienter og pleiere på Dikemark sykehus på en humoristisk og rørende måte. Våre fordommer ble endret i langt mer positiv retning. Hun presenterte hovedtrekkene i samlingens ulike funksjoner. Det gjorde det enklere å få innblikk i pasientenes og beandlingsmetodenes historie. Ikke minst fikk vi innsikt i mange pasienters kreative og kunstneriske ressurser. Museet har utviklet seg opp gjennom mange års iherdig arbeide med å ta vare på gjenstander og utstyr hovedsakelig ved frivillig innsats.
Nå som Dikemark sykehus er i ferd med å bli nedlagt arbeider myndighetene intensivt med planlegging av etterbruk. Asker kommune holder en solid hånd over området hvor bygningsmassen ialt vesentlig har status som verneverdig og fredet, noe er interiørmessig fredet, det meste også ekstriørmessig fredet. 12. desember kunngjøres vinneren av arkitektkonkurransen EUROPAN 2013 hvor unge Europeiske arkitekter er invitert til å bidra med forslag til framtidig utforming av Dikemark. Kommunalplansjef Tor Arne Midtbø ledet oss i gjennom tankegangen om utvikling av Askers neste sentrumsområde, et Dikemark sentrum, og tok interesserte med på en vandring rundt i området i det flotte høstværet.
Bjørn Gunby på Rolv Gjessigs berømlige laboratorium
Bjørn Gunby på Rolv Gjessigs berømlige laboratorium
Wenche Norset Iversen viser fantasifulle pasientarbeider
Wenche Norset Iversen viser fantasifulle pasientarbeider
Tor Arne Midtbø ledet vandringen på Dikemark
Tor Arne Midtbø ledet vandringen på Dikemark
Bygningsmasse i Jugend-stil
Bygningsmasse i Jugend-stil
Hovedhuset på Dikemark gård
Hovedhuset på Dikemark gård

Året 1813: Nødsår og krig. Foredrag ved Bekkestua bibliotek torsdag 17. oktober

Professor Hilde Sandvik
I samarbeide med Foreningen Norden har Asker og Bærum Historielag i anledning grunnlovsjubileet arrangert en serie foredrag som hvert år har tatt for seg begivenheter forut for Grunnloven av 1814. Professor Hilde Sandvik ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo belyste denne gangen året 1813 som var preget av nødsår og krig. Foredraget ble inndelt i tre bolker, en oversikt over den stormaktspolitiske bakgrunnen, maktforholdene i Danmark-Norge og hvordan befolkningen i Norge hadde det.

Året 1813 ble innledet med at Napoleon vendte tilbake fra sitt mislykkede forsøk på å erobre Moskva. Han startet felttoget med opp mot 600.000 soldater, men vendte tilbake med en styrke redusert av sult og fangenskap ned henimot 10.000 mann. Den franske marskalken Jean Baptiste Bernadotte som ble valgt til svenske tronarving under navnet Carl Johan fikk så i stand en avtale med England og tsar Aleksander av Russland om at Sverige skulle få Norge i kompensasjon for tapet av Finland i 1809 og ved å få Sverige med i aktiv støtte i kampen mot Napoleon. Etter det skjebnesvangre folkeslaget ved Leipzig i oktober, det blodigste slaget under Nepoleons-krigene, marsjerte Carl Johans nordarmé inn i Holstein og truet kong Fredrik 6te av Danmark til å kapitulere 15. desember hvoretter freden i Kiel ble inngått 14. januar 2014.

Danmark hadde gått statsbankerott i januar 1813. Fredrik fryktet utviklingen og i et forsøk på å holde Norge fast ved Danmark sendte kong Fredrik sin fetter Christian Fredrik til Norge som stattholder med hensikt å vinne folket og prøve å bedre forholdet til England. Carsten Anker uttrykt sterkt ønske om at Christian Fredrik skulle komme og grunnen til at så mye av begivenheten skjedde på Eidsvoll var nettopp vennskapet med Carsten Anker. Christian Fredrik reise mye rundt i landet for å oppsøke folk som hadde kontakt med Sverige. Han nektet også å etterkomme Fredriks ønske om at Norge skulle gå til krig mot Sverige. Derfor var det fredlig langs svenskegrensen i denne urolige tiden i Europa. Ideer om folkesuverenitet hadde slått rot i Europa, også i forholdet til England var det akseptert at Norge skulle gis en konstitusjon. Det var nordmennenes kloke bruk av folkerettslige prinsipper som til slutt gjorde det mulig å gi landet den grunnloven vi fikk i 1814.
Christian Fredrik (Riksarkivet)

Det var vanskelige år i Norge. All dyrkbar jord var utnyttet og import av korn var nødvendig for å brødfø befolkningen. Bortsett fra at noe import fra Arkhangelsk bedret situasjonen i nordområdene, stanset den engelske blokaden av skipstrafikken all kornimport fra Danmark. Dette førte til sult og nød i store deler av befolkningen med svekkelse av den allmenne helsetilstanden og oppblomstring av smittsomme sykdommer som resultat. Dødeligheten oversteg fødselsratene. Menn fra innlandet ble tvunget ut til kysten for å søke å skaffe korn med sine små båter. Kornopptøyene startet i mai ved at bøndene tvang fogden til å åpne de små kornlagrene som fantes. Sult førte til at opptøyene kunne bli voldelige. Nøden rammet alle lag av befolkningen, embetsmennene merket det ved at lønningene ble spist opp av den sterke inflasjonen. Lovforordningene av 1765 som kom etter Strilekrigen (utskriving av ekstraskatt) kunne brukes ved anklager om oppvigleri. Dette førte til mange rettsprosesser og strenge straffer.

I 2014 feirer vi 200 års jubileet for Grunnloven. Da vil Asker og Bærum Historielag besøke jubileumsmarkeringen på Eidsvoll.

Tekst og foto: Vidar Skovli

Oslofjordmuseet i Vollen - onsdag 18. september.

I et felles arrangement med Vollen Historielag og Heggedal og omegn historielag besøkte Asker og Bærum Historielag Oslofjordmuseet i Vollen, Norges første museum for fritidsbåter. Tilsammen ca 50 tilhørere ble vist rundt i den flotte utstillingen av den meget inspirerende avdelingslederen Tron Wiegeland Nilsen.
 
 
Arendalssjekte 37
Arendalssjekte 37
Loppe som gjorde 36 knop konstruert av Bror With
Loppe som gjorde 36 knop konstruert av Bror With
Spesialkonstruert motor gikk på
Spesialkonstruert motor gikk på "Mors møllkuler"
Killing gikk ut av produksjon i 1980 åra.
Killing gikk ut av produksjon i 1980 åra.
Anbefaler her å klikke på NRK-P2s innslag i programmet "Museum" på Oslofjordmuseet.

SEMIADEN 2013 - søndag 15. september

Asker og Bærum Historielag gjennomførte SEMIADENs kulturvandring til husmannsplasser under gårdene Sem og Tveiter i Asker.
Vi ble kjent med husmannsvesenet som skriver seg tilbake til kong Håkon Håkonsens landslov (1250 e.kr). Fra 1600-tallet førte den sterke befolkningsutviklingen og mangel på jord til et stadig hardere press på husmannsfamiliens levekår til de reneste slavekontrakter. Husk at i det førindustrielle samfunnet bodde 90% av befolkningen på landsbygda.
Eilert Sundts skildringer av sedlighetstilstanden i Norge samt den store tilslutningen som Markus Thranes abeiderbevegelse fikk, førte på hver sin kant til en lovgivning som skulle beskytte husmannsfamiliene (Husmannsloven av 1851). Større betydning for videre utvikling fikk likevel utviklingen innen skips og jernbanetransport, med urbanisering og tilflytting til byene på slutten av 1800-tallet. Antall husmenn gikk raskt ned. Jordloven av 1927 sikret at de gjenværende husmenn nå fikk rett til å innløse sine bruk eventelt ved forkjøpsrett.
Det var fest hos Bernhard Folkestad, - en St. Hans kveld forresten.
Det var ildkalas på Kølabånn og fest i bunn og grunn.
Det var bare kommet karer ,- men fru Kari laget festen -
med sitt strålende humør og med sin lattermilde munn.
Det var sommer over Asker,
denne fagre plett på jord,
som en bytrett sjel fornyer!
Et høydepunkt i vandringen var besøket på plassen Kølabonn hvor vi møtte Wilhelm Holstmark (th), etterkommer av de driftige Holstmark'ene. Bildet viser interiør fra Kølabonn. Turleder John R. Hanevold og deltagere følger interessert med om Holstmarkske slekter. Det ble servert kaffe og boller og vi fikk høre beretningen om maleren og skribenten Bernhard Folkestad som holdt til her med familie fra 1904 i nærmere 30 år. Innfelt nederst i midten, Folkestads primitive maleredskaper.
Litt isolert skulle man tro, men kunstnervennene fant frem! Herman Wildenvey beretter i et festlig dikt om en munter sommernatt (Jonsoknatt, 1909):
Tekst og foto: Vidar Skovli

Bussutflukt til Hringariki, lørdag 17. august.

I strålende sensommervær la Asker og Bærum Historielag ut på bussutflukt til vår naboregion Ringerike lørdag 17. august.
I en fullsatt buss fra Tollefsen Bussreiser og med et omfattende program for dagen, kunne deltagerne lene seg avslappet tilbake å nyte reisen til "Hringariki" under løpende orientering om landskap vi passerte og glimt fra historiske hendelser framført over bussens høyttaleranlegg av utfluktens organisatorer Reidulv Hatlevoll og Bjørn Frodahl.
Første stopp var Ringerike Museum ved Norderhov som er distriktsmuseum for Hole og Ringerike. Her fikk forsamlingen bla. høre historien om Anna Colbjørnsdatters innsats som fikk stor betydning for Karl XIIs mislykkede felttog i Østlandsområde året 1716, fremført av konservator Preben Johannessen. Det ble gitt anledning til å bese museet og Norderhov kirke.
Ringerike Museum
Ringerike Museum
Konservator Preben Johannessen
Konservator Preben Johannessen
Askeladden
Askeladden
Forfatter Oav Norheim
Forfatter Oav Norheim
Turen gikk så videre til Veien Kulturminnepark med besøk i det nye museumsbygget med en spennende framstilling av hvordan livets ulike faser fortonet seg i tre tidsepoker, eldre jernalder, på 1850-tallet under indstrialiseringsepoken og i nåtid. Kulturminneparken inneholder et av Norges største gravfelt fra eldre jernalder. Arkeolog Emma Nielsen ga en grundig innføring i de ulike typer gravhauger, vel 100 av dem er bevart, og en del av funnene som er presentert i samlingen.
En kort spasertur fra museumsbygningen ligger Langhuset som er rekonstruert etter funn gjort etter utgravinger av stolpehull, rester etter murvegger og ildsteder. Langhuset ble opprinnelig oppført år 0, men brent ned til grunnen år 200 e.Kr. I Langhuset orienterte Marthe om byggeteknikk basert på funnene, om bygningens funksjon samt tidens tekstilkultur og tekstilhistorie. Marthe var iført en tidsriktig Peplos, et funksjonelt ullplagg som trolig ble benyttet på den tiden.

 
 
Langhuset på Veien
Langhuset på Veien
Arkeolog Emma Nielsen
Arkeolog Emma Nielsen
Arkeologi og tekstilekspert Marthe
Arkeologi og tekstilekspert Marthe
Neste stoppested var Klekken hotell for inntak av sen lunsj, men først etter guidet tur gjennom Hønefoss sentrum hvor bla. historien om Hattemakerkrigen (klassekamp rundt 1850) ble framført. Siste innslag omhandlet samarbeidet mellom Asbjørnsen og Moe, deres diktning og fortellerkunst ved forfatter og tidligere leder av Ringerike Historielag Olav Norheim. Han fikk også anledning til å presentere sin bok "Asbjørnsen og Moe på eventyr", en biografi og utvalgte eventyr for den Kulturelle skolesekken.
Et vellykket arrangement var gjennomført og bussen returnerte til Bjørnegård skole kl 16:15.

Tekst: Vidar Skovli, foto: Bjørn Frodahl

Vandring i arboretet på Øverland gård, onsdag 12. juni

 I løpet av en to timers ettermiddagsvandring i regi av Asker og Bærum Historielag fikk en natur og kulturinteressert forsamling omvisning i Øverland arboret av Forstmester Yngve Andersen. Den tidligere skogbestyreren i Bærum kommune har vært engasjert i Øverland arboret helt siden opprinnelsen i 1957. Arboretet ble etablert i et samarbeide mellom skogforskere, skogeierlag og eier av Øverland gård, Det Kgl. Selskab for Norges Vel som et spesialarboret for skogtrær.

Den første beplantning stammer fra 1956. Tidligere var området benyttet som beiteområde for ungt storfe. Drivkraften fra starten var Professor Tollef Ruden fra Landbrukshøyskolen på Ås som skaffet frø fra hele verden. Arboretet hadde fra starten en ansatt, Podemester Per Øyen som sammen med sin hustru Kristine sørget for å omsette frøene til planter og fortok utplantingen i arboretet (arboret=systematisk samling av busker og trær). Området på ialt 67 mål består av en nedre del som er utformet parkmessig med gang og trilleveier rundt en stor salamanderdam. Ellers er arboretet inndelt i områder etter tregruppenes geografiske opprinnelse med over 100 utenlandske treslag fra Europa, Nord-Vest Amerika, "Lille-Kina" og et stort område med naturlig vegetasjon.

Etter at finanskrisen slo inn ble tilgang på sponsormidler kraftig redusert. I dag er det hovedsaklig ressurser fra Bærum kommune og Det Kgl. Selskab for Norges Vel foruten mye frivillig innsats som sørger for å holde driften igang med rydding og gjenplanting. For å bedre informasjonen pågår montasje av nye opplysningsskilt som beskriver treslagene i nærmere detalj. I år er behovet for utskifting større enn vanlig da det har gått hardt ut over Einer, Thuja og Sypresser på grunn av tidlig vårsol og dyp tele i jorden slik som ellers i store deler av Østlandsområdet.Vandringen førte også interesserte opp til restene av kalkovnen på Øverland som i sin tid var en betydelig leverandør av kalk.
Arboretet inneholder mange kvaliteter og benyttes mye til rekreasjon og som turområde for store og små. Spesielt populær er gapahuken blant barnehager og skoleklasser.

Tekst og foto: Vidar Skovli

Busstur til Jernbanemuseet på Hamar, 11. mai 2013

 Ved hjelp av vår drevne reiseleder Einar Skage Andersen og bussjåfør Ola Tollefsen la 33 deltagere ut på tur i regi av Asker og Bærum Historielag med Jernbanemuseet på Hamar som mål. Bussturen til Hamar gikk feiende raskt på tross av stor anleggsvirksomhet langs deler av strekningen.
Søylene fra gamle Østbanehallen
Søylene fra gamle Østbanehallen
Deltagerne ved inngangspartiet
Deltagerne ved inngangspartiet
"På sporet" - hovedutstillingen
Eldste Narvesen aviskiosk autentisk
Eldste Narvesen aviskiosk autentisk

Norsk Jernbanemuseum er Norges nasjonale jernbanemuseum og eiet av Jernbaneverket. Siden 1896 har museet hatt som oppgave å dokumentere jernbanens historie i Norge og dens rolle for utviklingen av det norske samfunnet. Museet som ligger vakkert til ut mot Mjøsa, består av en innendørs hovedutstilling og en stor museumspark nært beliggende til Hedemarksmuseet og med gangavstand til Domkirkeodden. Hovedutstillingens tema er, På sporet av reisen som gir et innblikk i norsk samfunnsutvikling på 1800- og 1900-tallet, samtidig som jernbanehistorien knyttes sammen med teknologiutviklingen. Utstillingen er bygget som en bystasjon med to tog. Museumsparken er anlagt med skinnegang, signaler, stasjonsbygninger samt lokomotivhall hvor det er vist fram lok- og vognmateriell. Deltagerne fikk kyndig orientering fra guideekteparet Kristin og Svein om stasjonsbygningers arkitektur, kongevogner og annet historisk togmateriell med selveste Dovregubben som et høydepunkt. Museet er usedvanlig barnevennlig med mange aktiviteter inne og ute. Minitoget Knertitten kommer nok til å bli et høydepunkt for de små.

Ilseng st. på Rørosbanen
Ilseng st. på Rørosbanen
Killingmo og Kløften stasjoner
Killingmo og Kløften stasjoner
Dovregubben - 1940 - 153 tonn
Dovregubben - 1940 - 153 tonn
Dovregubben sett fra lokførerplass
Dovregubben sett fra lokførerplass

Etter to og en halv times omvisninger var det tid for lunsj på Hamarstua Spiseri. Som dessert serverte vår reiseleder to quiz-oppgaver: 1 - Hviken (jernbane)strekning i Norge har skinnegang med største stignings-% og 2 - hvor finner vi det lengste brospenn (underforstått på veistrekning). Riktig svar ville bli gitt på bussen hjem.

Som en bonus for turdeltagerne ga Einar Skage Andersen et miniforedrag om gamle Hamar domkirkes historie utenfor vernebygget. Etter stor kirkelig dramatikk ble byggingen av domkirken påbegynt i 1152 og sto ferdig omring 1200. Kirken ble bygd etter forbilde av Halvardskatedralen i Oslo, den eldste hovedkirken i bispedømmet og ellers i nært beslektet med Gamle Aker kirke og en av Søsterkirkene på Gran.

Einar Skage Andersen med lynkurs i Norsk middelalder kirkehistorie.
Einar Skage Andersen med lynkurs i Norsk middelalder kirkehistorie.
På Youtube finnes gjenskapt 3D modell av tre utvidelsesfaser av gamle Hamar domkirke. Det ble anbefalt å ta en titt på denne videosnutten, http://www.youtube.com/watch?v=fZQsQZsJBFg
Forfallet startet etter reformasjonen i 1537 og kirken ble ødelagt i 1567 under den nordiske sjuårskrigen etter at svenskene satte fyr på bispegården like ved og ilden spredte seg over til kirken.

Bussturen tilbake til Bjørnegård skole gikk like smertefritt, med historier fra norsk politikk så vel som logikken i gresk økonomi. Svarene på quiz-en ble også formidlet over bussens høyttaleranlegg, men skal en delta i quiz-en må en være med på bussen!
For mer informasjon om Jernbanemuset, http://www.norsk-jernbanemuseum.no/

Tekst og foto: Vidar Skovli.

Middelalderkirker, foredrag i Tanum kirke onsdag 17.4.2013

Med nærmere 100 tilhørere gikk kunsthistoriker og Seniorrådgiver Leif Anker i Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren gjennom kirkebyggingen i Norge i middelalderen. Samtidig ble det gitt et sideblikk til kirkene i Asker og Bærum der dette passet inn i sammenhengen.

Urnes stavkirke, Luster i Sogn fra ca 1080 står på UNESCOs verdensarvliste og er et av de eldste daterte kirkebygg under tak i dag. Under gulvet ble det ved utgravninger i 1955 funnet bygningsrester fra to tidligere kirkebygg. Her ble funnet stolpegroper som er datert tilbake til slaget på Stiklestad. Tilsvarende stolpegroper er funnet ved arkeologiske utgravninger en rekke steder på kontinentet etter trekirker som senere er erstattet av steinkirker. Under restaurering av gamle steinkirker på Gotland er det funnet avtrykk i pussen etter gamle trekirker som viser at steinkirker er bygget rundt eksisterende stavkirke. Det er grunn til å tro at dette var en vanlig byggemåte i Skandinavia og på kontinentet. Tanum kirke representerer det som antas å være den vanlige kirkeformen enten de er bygget i tre eller stein. Det regnes at det har vært ca 1250 vigslede kirkesteder i Norge omkring år 1350. Av disse ble 950 bygget i tre, mens 300 er bygget i stein. Halvparten av disse står fortsatt under tak. Av trekirkene er bare 28 bevart. De fleste steinkirkene er plassert på flatbygdene østafjells og langs kysten. Stor byggevirksomhet i Oslo og tilgang til kalkstein hadde avgjørende betydning for steinkirkebyggingen i Asker og Bærum.

På kontinentet ble trekirkearkitekturen borte omtrent samtidig som kristendommen ble innført i Norge. Selv i Sverige finnes svært få eksempler på stavkirker bevart. Grunnen til det er inspirasjonen som oppsto på den tiden fra store kirkebygg som domkirken i Speyer i det tysk-romerske keiserriket. Tilsvarende ble domkirken i Lund inspirasjonskilde for Skandinavia. Trekirker ble revet og erstattet av steinkirker.

Til å begynne med var det stormenn som bygde kirkene. Etter hvert tok kirkens menn hånd om organisering og kirkens inntekter. Ved starten i år 1030 eide kirken knapt nok jorden byggene sto på, ved reformasjonen i 1537 satt kirken på nær 40 % av alt gods i Norge. Det er vanskelig å datere de tre middelkirkene i Asker og Bærum, men sannsynligvis er Tanum kirke bygget på første halvdel av 1100-tallet og en byggetid på ca 10 år. På grunn av økt folkemengde og bedre levekår ble kirker ombygget og utvidet slik Tanum kirke ble forlenget på begynnelsen av 1700-tallet. Kirken er rikt utstyrt og dekorert. Akantusutskjæringene i prekestolen fra 1723 er utført av Svend Svanneberg fra Bærums Verk. Mye mer ble nevnt om kirkers interiør og utsmykning. Det kan en lese mer om i boken, De norske stavkirkene, forfattet av foredragsholderen.

Utover 1800-tallet sto mange kirker i fare for å bli revet og etter at Bryn kirke ble bygget ble Tanum kirke delvis tatt ut av bruk. Dette kan ha reddet kirken fra overivrige "restauratører". Slik kan vi glede oss over at kirken framstår slik den er i dag.






























Asker og Bærum Historielag takker Leif Anker fra Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren for et interessant og innsiktsfullt foredrag.
Tekst og foto: Vidar Skovli

Asker
-denne fagre plett på jord-
Sesongens andre møte i historielaget hadde askerbygda som tema. Over førti personer var møtt fra på Asker museum for å høre museets bestyrer, Fredrikke Hegnar von Ubisch fortelle fra sin bok «Asker. Denne fagre plett på jord». Tittelen på boka var inspirert av en verselinje i diktet «Jonsoknatt» av Herman Wildenvey som sammen med venner i Asker hadde hatt en feststemt aften i bygda.
Boka kom ut i høst og er Fredrikke Hegnar von Ubisch´ debut som forfatter og er allerede trykt i to opplag. Boka er rikt illustrert med tegninger av Tor Wilthil.
Av de mange emner som ble berørt i foredraget, trekker vi fram noen. En begivenhet var det da Drammensbanen ble åpnet i 1872 med stasjoner på Hvalstad og i Asker sentrum. Seinere kom det stasjoner også på Billingstad og i Heggedal.
Det ble også lagt vekt på utviklingen av skolevesenet i kommunen. Den første kommunale skolen var Jansløkka som ble bygd i 1844. Her holdt kommunestyret sine første møter, og i dag har Asker sitt skolemuseum her. I Asker var man også tidlig ute med landbruksskole og husmorskole. Hartmanns middelskole så dagens lys i 1890-åra og holdt på fram til 1967.
Asker kommune ble i politisk sammenheng landskjent ved kommunevalget i 1971 da kvinnene på initiativ fra Asker husmorlag gjorde et regelrett kumuleringskupp slik at kvinnene suste inn i kommunestyret med 27 av 48 representanter.
Skaugum har i flere generasjoner vært et samlingspunkt for bygda. Etter at kronprins Olav ervervet eiendommen i 1929 har det vært bolig for den norske tronfølgeren. Hver 17. mai går barnetoget forbi Skaugum og hilser de kongelige, en symbolhandling som er viktig for Askers befolkning.
Asker var issproduksjonskommunen framfor noen. I området rundt Syverstad var det -mer som produserte for eksport.
Hagebruk og gartnervirksomhet har også vært en sentral næring.
I tidligere tider var kalkproduksjon viktig. Kalkovnen på Brønnøya står fremdeles som et levende bevis på tidligere tiders industri i kommunen.
Idrettsutøvere på høyt internasjonalt nivå har også kommet fra Asker. Arne Larsen , Tom Stiansen, Trine Lise Hattestad og Hallvard Hanevold har god klang i de fleste idrettsinteressertes ører.
I 1972 ble Asker rammet av en tragedie. Et passasjerfly falt styrtet ved Asdøltjern i Vestmarka lille julaften 1972. Nesten alle de 45 om bord omkom.
Asker museum fikk også en sentral plass i framstillingen. Med utgangspunkt i Knut og Tilla Valstads hjem har Asker museum utviklet seg til en kulturinstitusjon av rang med solid oppslutning fra kommunens innbyggere.
Foredraget ble framført med entusiasme og varme fra en person som virkelig har askerbygda i sitt hjerte.
Godt fremmøte på Asker museum for å høre Fredrikke Hegnar von Ubish fortelle fra sin bok "Asker - Denne fagre plett på jord"
Foto: Randi Gunderson Malm.

Historielaget tildelt Asker kommunes kulturpris 2009.

Lørdag 9. mai ga ordfører Lene Conradi først en orientering om Historielaget og, som hun hadde skrevet, roste Historielaget "for sin innsats med å spre kunnskap om Asker og Bærums fortid, verne om kulturminner i de to bygdene og ivareta kulturhistorien for fremtiden." Deretter overrakte hun prisen til Historielaget ved dets leder, Frøydis Bryhn Ross.


Fotoalbum

Dugnad på Dalbo etter gjengrodde helleristninger.

Arkeolog Pia Skipper Løken har ansvaret for tilrettelegging av kulturminner for publikum. Fredag (17/9-10) var hun på befaring med tre fra Asker og Bærum Historielag for å drive oppryddende dugnad rundt helleristningene ved Dalbo gård slik at egen landskapsarkitekt kan starte sitt arbeid. For å lette tilgjengeligheten vil det bli anlagt ny rundløype som gjør at interesserte ikke trenger å krysse det private gårdstunet.

Dugnad.JPG
Dugnadsgjengen i full aktivitet. Ildsjeler: Fra venstre Einar Skage Andersen, Reidulv Hatlevoll,
arkeolog Pia Skipper Løken og Harald Kolstad.

Helleristninger III.JPG

Helleristninger.JPG

Det er ikke lett å se spor etter helleristninger i steinen i dag.

Foto og reportasje i Budstikka ved Freddy Nilsen.

Sommerturen til Normandie
ble en stor opplevelse for alle oss som deltok. Nils Morten Udgaard var vår utmerkete guide, som ga oss interessante "foredrag" om alle de minneverdige stedene vi besøkte. Her nevnes kort Waterloo, slagmarkene og kirkegårdene i Flandern, D-dagens slagmarker, Bayeux-teppet og Mont Saint Michel. Dessuten inntok vi gode måltider og hygget oss sammen.

Normandie 092a.jpg

Normandie 007.jpg Normandie 053.jpg
Normandie 060.jpg Normandie 042.jpg
Normandie 034.jpg Bayeux.JPG
Normandie 030.jpg
Normandie 092.jpg
Normandie 059.jpg Normandie 056.jpg
IMGP2952.JPG YPRES.JPG

bay_a5[1].jpg


Låven på Nedre Bleiker 100 år.

laven_holmen.jpg
Låven på Nedre Bleiker ble bygget i 1908 og fyller altså 100 år i år. Låven er en såkalt enhetslåve, en bygningstype som dukket opp ca. 1820, og som etter hvert forandret norske bygders utseende radikal. Tidligere hadde gårdene et hus for hver funksjon, og det lå dermed mang hus på et tun. Disse var tømmerhus.

Enhetslåvene ble bygget i reisverk og fikk en helt annen funksjonalitet, med kjørebro, fõr-gulv, fe-hus og møkkakjeller. Fra 1850 til ca. 1900 fikk de preg av sveitserstil. Nå står de stort sett ubrukt eller brukes som lager, og alle står i fare for å gå tapt. En av de eldste enhetslåver (fra ca. 1820-30) står på Nedre Sem i Asker og er dessverre i svært dårlig stand. Låven fra Fusdal på Asker Museum er også et tidlig eksempel.

004.jpg
Tekst:Svein Wilhelmsen og Foto Knut Omland

Minnesmerket over Johan Christofer Vogelius.
vogelius_minnestein.jpg

Johan Christofer Vogelius var prest i Asker prestegjeld fra 1752, først utnevnt i 1755, til sin død i 1799. Vogelius var en pioner både som veiutbygger og landmann. Som veiutbygger forbedret han bl.a. Kongeveien eller Sølvveien fra Lysaker til Lierdelet. Han fikk rettet ut veien, gjort den bredere og plantet askekaller forbi Asker kirke og bortover mot Hvalstad.

Vogelius var levende interessert i jordbruk og hagebruk. Han oppmuntrert til fruktdyrking og fikk lagt nye hundre mål jord under plogen på egen eiendom.
På hans initiativ ble Vakås som da var et underbruk av prestegården, klokkergård. Sorenskriveren mente at gården burde bli oppkalt etter sognepresten og kalte gården Vogellund.

Jacob Neumann som fulgte etter Vogelius i presteembetet i Asker, fant gode grunner for å gi J.C.Vogelius et minnesmerke. Dette ble reist i 1820. Minnesmerket var innhegnet av et smijerngjerde som forsvant i 1930årene. Historielaget ved Hans Chr. Mamen og Per Ulsteen ba kommunen om å la minnesmerket komme til heder og verdighet igjen. Torsdag 1.november kunne minnesmerket over presten Johan Chistofer Vogelius vises frem for ordføreren og andre både nyrestaurert og med nytt gjerde.

Minnesmerke er landets eldste reist over enkeltperson og står på høyre side av veien like etter Jansløkka skole på veien mot Asker kirke.

vogelius_minnestein2.jpg

Asker og Bærum Historielag's stifter, Hans Christen Mamen, forteller Asker's ordfører,
Lene Conradi, om Vogelius.

Fotograf: Knut Omland
HELLERISTNINGER VED DÆLIVANN.
Historielaget hadde vandring til hellesristningsfeltene ved Dælivann 28. august 2007. Bildene viser professor Einar Østmo som setter hellesristningene inn i en historisk sammenheng for en lydhør gruppe historielagsmedlemmer og en helleristning av et skip, som er typisk for feltene ved Dælivann.
hellerisninger_delivann_002.jpg
detalj.jpg
Fotograf: Knut Omland

STEINHOGGING PÅ ASKERBØSKOGEN.
Historielaget hadde vandring til steinbrudd på Askerbørskogen 2. juni 2007.
Månedens bilder er hentet fra denne vandringen.
steinhugger.jpg

steinhugger_2.jpg

Ivar Schaulund viser verktøy og teknikker steinhuggerne benyttet.

Fotograf: Torgeir Strandhagen

Foto: Freddy Nilsen

Asker og Bærum Historielag
co/ Bjørn Frodahl
Skogvn. 115 B
N-1369 Stabekk
Mob. 9245 2000

E-post:
frodahl@online.no

Lenker:

Kulturminner i Oslo og Akershus

Kulturminner i Akershus

Akershusmuseet

Asker Museum

Billingstad historielag